I dag for 62 år sidan, snøvinteren 1962. Del 4 – her er del 3 – oversikt– her er del 4-2
Bilete: faksimile av Bergens Tidende si heilside frå Eksingedalen 10. februar 1962.
Dei to weaslane som kom til dalen var heimehøyrande i Hordaland Infanteriregiment nr. 9. Det var Evanger kommune som bevilga pengar slik at dette vart mogeleg.
Weaslane greide å kome seg opp til Gullbrå tysdag 13. februar med god trakke-hjelp frå bygdefolket. Køyretøya kom til å gjere stor nytte der dei arbeidde «både dag og natt». Slakt kunne køyrast ut, kraftfor inn. Etter kvart blei brauta etter dei også god til hest og slede. Den gjekk ofte snarvegar, som på Trefall over bøane og isen på Trefallsvatnet.
Men det røynar på. 24. februar rapporterer BT: «Det har vert ganske stor påkjenning på weaslene. I den første tiden da snøen var løs og kram, hadde man flere tilfeller der beltene ble vrengt av. En av vognene har også fått ødelagt en gearboks på grunn av den harde kjøringen, men en ny gearboks er sendt oppover. Blir det bra var et par-tre dager fremover, skulle det være råd få kjørt opp en ganske god weaselvei. Som følge av at man øverst i dalen har fått forbindelse med omverdenen har det vert en hektisk slakting på gårdene for å få kjøttet til byen mens det var anledning til det. Det har vart rene akkordarbeidet.»
Så til vegkontoret sitt syn på maset om å få brøyte oppigjen det bortgømde dalføret. Dette blei tydeleggjort i intervju med vegsjef Olav Kvåle i Bergens Tidende 12. februar:
«Hva med Eksingedalen som er isolert?
Det er umulig for oss a brøyte denne veien, og det burde folk i dalen forstå, sier veisjef Olav Kvåle til Bergens Tidende. I slikt et vær kan veien dessuten fyke til i løpet av 10 minutter. Derimot er det mulighet for at når det begynner å våres, at vi gjør et forsøk. Brøytingen vil i hvert fall medføre store omkostninger. Bare å ta opp veien over Haukeli, der det vanligvis i mai er to-tre meter snø og etpar fonner pá 10 meter, koster oss 50-60.000 kroner, og det har mangen gang hendt at snøfreserne måtte snu og begynne fresingen tilbake igjen. Hadde vi enda hatt en hurtiggående snøfreser kunne vi forsøkt den i Eksingedalen. Men ett er sikkert, det nytter ikke med bulldozer slik situasjonen er nå. Snøfreser er det heller ingen hjelp i, og jeg kan ikke skjønne at folk i dalen kan tvile på vår overingeniørs uttalelse om at det ikke nytter. Det er klart at vi ikke kan kaste 20-30.000 kroner av stats- og fylkesmidler ut av vinduet. Det er mange andre steder der det er blokkert, men vi får ikke noe ramaskrik for det.»
Leiaren i BT 15. februar tykkjer vegsjefen er litt vel hard:
«Utkant-Norge.
Norge er et barskt land å leve i. Vi blir så ofte minnet om det.
Vi tenker ikke da på klager over at feks. veivesenet i denne by ikke kommer fort nok ut med plogen en morgen etter en snørik natt, eller at det kommunale vesen forsømmer å strø når gater og veier plutselig blir speil-glatte på få timer. Det kan være ille nok, og føre til mange forstyrrelser i trafikken, til fortredeligheter og kanskje uhell.
Men det er nå likevel for lite a regne, sammenliknet med det som må tåles av folk i utkanten, i av-dalene og inne i fjordene eller ute ved kysten når storm og uvær setter inn. Det går på liv og helse løs. Komfort og velferdsstat nytter det ikke å tenke på i slike situasjoner. Det gielder først og fremst å overleve, komme igiennom vanskene med liv, helse og eiendom i behold.
Disse betraktninger har særlig adresse til den uvars- og snø-vinteren vi har hatt. Hver dag bringer nye og lite hyggelige meldinger om nye ras, nye vei-sperringer, nye innesperringer av snømassene. Vi misunner ikke de to karene som sitter innesperret i 1700 meters høyde på Haukelifjell, eller under livsfare kjemper seg fram i uvær og blest til Snønut for at vi som sitter lunt i vår stue, skal få fjernsynet inn.
At vi med god grunn kritiserer fjernsynssendingenes ringe kvalitet, eller at de helt uteblir, er en annen historie som ikke hører med her. Men vi beundrer de to karene som nådde fram til Snønut, og den ensomme damvokter som dag etter dag også denne uværsvinteren tar seg fram over fjell og vidder for a kontrollere og etterse Bergens elektrisitetsverks damanlegg inne i Samnanger-fjellene.
Vi tenker også på folk som sitter mer eller mindre innesperret av snømengdene eller snørasene i Eksingedalen, på Veitestrand eller andre bygdelag som er avskåret fra omverdenen. Det skorter på mat til folk og fe. Eller det er i hvert fall meget vanskelig å komme fram til kjøpmannen for å hente forsyninger, – å levere noe av egne produkter dit er ikke til å tenke på når vinterstormen uler og snøen ligger et par meter dyp på flat mark.
Når slike steder får vei til bygds, blir det sagt at en ny tid har gort sitt inntog, aldri er gleden større i en bygd enn den dagen nyeveien er åpnet. Endelig får de følelsen av at også de er fullverdige medlemmer av samfunnet med noenlunde de samme goder. Forpliktelsene har de jo alltid hatt, det finnes ikke den avdal skattevesenets lange arm ikke når fram til.
Men Kong Vinter kullkaster de fagre sommerdrømmene. Veien stenges, og hvis veivesenet så sier at det ikke betaler seg å brøyte opp, får en vente til «vårsol i bakkane blenkjer». Der er ikke så få tilfeller hvor situasjonen er slik at menneskemaktene kommer til kort, selv det største og kostbareste utstyr må gi opp for naturkreftene. Så er bygden satt tilbake til den fulle isolasjonen igjen.
Snøtyngdene i vinter har vært verre enn noen kan huske. I Eksingedalen som hører med til de bygder som har fått vei de senere år og nå er blitt asperret – har de ikke hatt en slik snøvinter på 70 år. Det forteller meget om situasjonen. Det er forståelig at det ikke er lett å overmanne disse snømassene og skaffe farende vei. Vi vil ikke kaste titusener ut av vinduet, sa visstnok en veiingeniør forleden dag. Vent til våren, så skal vi prøve å brøyte. Dermed skulle samfunnet vare ferdig med den saken. De innestengte får ordne seg som best de kan, eventuelt med noe help fra kommunalt hold.
Men skal vi slå oss til ro med at veivesenets dom er endelig og inappellabel, at det alene skal avgjøre samfunnets innsats? Dette er et spørsmål av prinsipiell interesse, det er ikke bare en veisak. Kan der gøres noe for å helpe utkantnordmenn? En kan selvsagt si at folk i Eksingedalen, på Veitestrand og en rekke andre steder, i århundrer har levet – og greiet seg bra – uten vei, uten samband, innestengt i ukevis vinter etter vinter. Det er riktig. Men det kan ikke hindre at vi i teknikkens tidsalder også tenker på disse bygdene. Så ofte sies det at vi ikke må gjøre Norge mindre. Vi må gi også de som bor i utkantene levelige vilkår. Nettopp derfor skal vi ikke gi opp og stille oss avvisende hvis der kan være muligheter for hjelp. Det får simpelthen våge seg om det koster noen kroner å skaffe fram en weasel-bil eller andre trafikkmidler. Bare et vennlig ord, uttrykk for at en forstår vanskene, kan også være en hjelp. Men vi må ikke avvise dem.»
Sundag 14. januar var siste rutebil i tunet på Gullbrå. Måndag 21. mai kom neste. Over 4 månadar hadde gått. Dei viktige weaslane heldt det gåande omlag ein månad, frå midt i februar. Ein buldosar brøyta vegen frå innafor Lavik og opp dei 2 mila til Gullbrå på nokre dagar. Den var framme laurdag 19. mai.
Endeleg hadde det vorte rekningsvarande å etterkome brøyte-maset frå det vesle bortgøymde, eller var det botgløynde, dalføret.
Del 5 av «Snøvinteren 1962» kjem 15. februar med den elleville reiseskildringa «Buss på avveier», pluss litt tileggsstoff. Det blir nok den siste.